Vi skapes av drømmer. Fantasier. Lengsler. Vi formes av våre erfaringer. Noen av oss treffer blink raskt, andre bomskyter. Èn gang, to ganger, tre. Tjue. Enkelte gir opp drømmene. Noen som gav opp reiser seg igjen. Prøver hardere. Fordi de kjenner at de ikke kan leve godt uten. Jeg er en av dem. Dette er min side. Jeg ønsker å vise mitt kreative mangfold og håper å treffe blink hos noen som virkelig faller for det jeg skaper, for min kunstneriske stemme. Jeg blir glad hvis noen viser at de liker det og tror på meg, støtter meg på veien videre. Jeg trenger tilbakemeldinger, hvordan skal jeg ellers tro at dette har noe for seg? Det trenger ikke være store ord. Et smilefjes kan noen ganger være nok. Jeg skriver, fotograferer, synger og danser. Snart maler jeg også. Etter hvert lager jeg kanskje også musikk og små filmsnutter. Det bobler og syder inni meg, og jeg tror ikke denne kreativiteten kjenner grenser for hvordan den bør uttrykkes. Jeg er åpen for det meste. Det er et spennende felt!

Selvportrett, høsten 2010

Bokutgivelse er et reelt mål jeg strekker meg etter. Jeg vet ikke når det skjer eller hvilken form boka får, jeg tar gjerne imot innspill! Nyttårsaften bestemte jeg meg for at jeg hver eneste dag dette året (2011) skal skrive et dikt når dagen er omme. Slik tvinger jeg meg til å holde fokus på drømmen min og er på vei til å gjøre skrivinga om til en jobb. Det er slik jeg må tenke. Å stå i kunsten hver dag er å jobbe. Det er mitt bidrag til samfunnet. Det hadde vært artig å binde alle diktene fra dette året sammen til ei bok, men den må nødvendigvis bli tjukk til ei diktbok å være. Diktene står ikke først og fremst på egne bein som enkeltdikt, men kan mer ses på som en historie, en dagbok over mitt turbulente følelsesliv. For det er ingen tvil om at den viktigste komponenten i min diktning er mine egne hyppige stemningsskifter og utfordringene jeg møter ute i samfunnet som en bivirkning av disse. Poeten og fotografen Utsyn fra barndomshjemmets private strandlinje Jeg ble født i fiskenes tegn i 1982 og vokste opp ved Steinsfjorden i Buskerud. Fra rommet mitt så jeg ut på vannet og solnedgangen. Bak huset lå skogen. Elgen beitet på epletrærne i hagen om vinteren. Om sommeren slikket sommerfuglene sevje fra hengebjørka på plenen. Jeg vokste opp i naturens skattkammer og studerte alt fra edderkopper og humler til markblomster og orkideer. Artskunnskapen satte seg i ryggmargen, og kjærligheten til naturen la seg som et varmt teppe rundt hjertet mitt. Grunnlaget for kunstnerisk inspirasjon ble lagt. Jeg var alltid glad i å skrive norskstiler, men til tross for flere norsklæreres oppmuntring, gjorde jeg aldri mer ut av det. Jeg var et sjenert og usikkert barn. En dag da jeg var 14 år og mai var på sitt vakreste med dansende insekter i lufta og nygrønne blader på hengebjørka, Steinsfjorden lå som et stort speil mot alt som var verdt å være glad i, og min far tuslet gjennom gresset med katten i hælene, på vei for å se til abborteina, skrev jeg min første poetiske tekst. Jeg beskrev det jeg så. Jeg begynte å nedtegne naturen for ettertiden. Jeg ønsket å ta vare på skjønnheten i øyeblikket. Etter hvert ble det naturfotolinje på folkehøgskole. Jeg var en lysfontene de første tre månedene, det var så mye natur å forevige. Jeg kjente med hele meg at dette var noe jeg ville drive med, noe jeg måtte drive med. Men jeg gikk ikke videre med foto heller. Jeg begynte på denne tiden å publisere dikt på internett med gode tilbakemeldinger. Jeg valgte naturvitenskapelige studier året etterpå, men gnisten forsvant. Det var ikke på denne måten jeg skulle bruke naturen! Dette var altfor kaldt. For teoretisk. Likevel hanglet jeg meg igjennom noen halvhjertede år, før jeg hoppet av. Jeg stoppet helt, selvtilliten måtte bygges, og sånt tar tid. Så her er jeg og tiden. Hit har jeg kommet, men lenger skal jeg. Jeg ser ikke punktumet på denne reisen. Og det er kanskje det beste med den. Jeg vil alltid drømme om noe større. Egentlig håper jeg at jeg aldri når helt frem. Hva er da igjen?

9. april

Havet tar alt tilbake.

Uroen, sinnet.

Legger meg åpnet tilbake.

Utrensket, uthult, oppspist.

Jeg lukker meg som et blåskjell

og begir meg ut på

den tunge reisa tilbake til

sivilisasjonen anno 2011,

der vi lever i blodfattige grotter

formet av vår vrangslåtte intelligens.

Var vi lure, trakk vi alt tilbake.

Nå må havet gjøre det for oss.

10. april

Plutselig aner vi magien

i våre sekunder.

Våren er i oss

i ei dråpe av tiden.

Dråpa bevrer ytterst på kvisten.

Kan bli til is eller falle.

Ingen bevrer evig.

Men ingen vet det.

Ingen vil vite.

Vi trenger mange kvister

for å bevre tilstrekkelig.

12. april

Vi er svake.

Bak en lukket maske.

Vi ser for mye.

Tror for mye.

Om det som er feil.

Åkrene ligger

utenfor denne byen,

dette klovneansiktet

av biler, gnelder og slam.

Jeg gråter i brystet,

har mista lysta.

Det er ikke stort igjen

av det som levde der ute langs jordene.

16. april

Det er i timene det skjer.

Du renner ut av deg selv,

glir inn i noe annet,

mot en annen,

inn i en annens erkjennelse.

Du opphører.

Tiden triller videre på ustø hjul.

Du sovner og våkner

og alt er annerledes.

1. mai

Ble du villedet?

Lydig var du,

lidenskapelig ble du,

lat endte du opp som.

Lengselen

Driver deg mot galskapen.

Lysten

spiser opp dine drømmer.

Lyset av dag vekker ikke den som aldri helt sover.

Det virkelige er kanskje kun en drøm.

Drømmene skremmer deg.

Du må ut av deg selv

for å nå helt inn.

Du må slukke lyset for å se.

2. mai

Vi skal være så fordømt høflige

at vår sannhet blir vår livsløgn.

Vi skal mene noe,

men ikke engasjere frem sinne.

Vi skal nikke og smile og være så glade

som om vi elsker vår neste

på alle hushjørner.

Vår falskhet skal komme

de andre til gode.

Vi skal ikke stille spørsmålstegn

ved deres vennlighet.

Vi ruller oss rundt i en kunstig verden,

og den eneste som egentlig tør å

se oss dypt i hvitøyet

er katten.

9. mai

En båt har gått på grunn.

Båten sier det var jeg som var vinden.

Jeg ble for sterk.

Det var godt ment.

Men nå står båten der,

mens havet stiger og synker

og sliter bort lag på lag.

Til slutt er det ingenting igjen.

Havet stiger og synker.

11. mai

Jeg gikk i skogen

og fant en ny verden

full av bugnende sommeridyll:

rød jonsokblom,

enghumleblom,

mange blå fioler

og hestehov-oldingehoder.

Jeg så fisken sprette

og bøksangeren dale mens den sang sin sang

lik den klirrende mynt.

Maigullen sto som små parasoller.

Blåbærlyngen hadde rosa blomster på.

Soleiehoven speilte seg i en raslebekk

der måltrosten drakk.

Jeg returnerte fra skogen

og ble tvunget tilbake inn i

min egen verden.

20. mai

Vi prøver å redde stumpene.

Reparere det som gikk i stykker.

Stanse det som er i

begynnende oppløsning.

Erkjennelsen av bortgang

er det siste vi kan svelge.

Vi lever for å holde liv i stumpene.

Vi holder liv i stumpene for å leve.

Vi dør i det øyeblikket vi

ikke har mer å holde liv i.

I det øyeblikket har vi ikke mer å

holde oss fast i.

21. mai

Noe ebber ut.

Noe stort blir mindre.

Håpets pære blafrer.

En vind presser noe av veien.

Et sug i brystet vrir opp en tåre.

Stillheten er full av de vonde ordene

som ikke skulle vært sagt.

Det fantes et paradis.

Nå står alt sjelløst tilbake.

Vi driver vekk på den siste sky.

Himmelen stirrer med tomt blikk,

bryr seg ikke.

Vi dør litt mer for hver dag

fordi vi ikke klarer

å leve sammen.

Kontakt: lena.kornbraaten@yahoo.no